Tinka

Etter nesten en uke uten noe aktivisering (okei, vi trente utgangsstilling og fvf på mandag, og hun fikk en times tur på tirsdag), tok vi i dag turen ut igjen. Søteste hunden var i helt fantastisk humør i dag! Jeg tror hun logret hele tiden, og var egentlig ganske vill og gal. Vi trente først en del på utgangsstillinga, og den var helt rå i dag. Deretter repeterte vi litt dekk under marsj. Belønte først alle frivillige dekkene hun kom med mens jeg gikk bakover og hadde henne foran meg, deretter gikk jeg over til å bare belønne de jeg kommanderte. Flinke dyret skjønte tegninga fort.
Så trente vi litt fvf (lange, rette strekninger), og også den var kjempebra - hun hang i alle fall godt med og var veldig ivrig. Så en helt upåklagelig enkeltdekk.

Til slutt tok jeg fram plastapportbukken (som forøvrig er helt gaffet fordi den ikke tålte et sammenstøt med asfalten). Belønte opptak, at hun sprang ved siden av meg samtidig som hun bar den, at hun snurret rundt med apportbukken i kjeften og at hun holdt den fast mens hun satt bamse. Deretter ga jeg den til henne mens hun stod og ba henne om å sette seg, og hun satte seg - men bukken spyttet hun ut. De fem neste repetisjonene var helt identiske, men oh! den sjuende gangen holdt hun den fast til hun hadde satt seg. Jeg repeterte et par ganger til før jeg ga meg, og vi gikk inn for å finne sporsela og gå sporene jeg hadde lagt opp ca tre kvarter tidligere.

Jeg hadde lagt dem på et gressområde rundt en fotballbane - et område som daglig blir tråkket ned av masse unger. Begge sporene var ca 100 meter lange, det første hadde tre pinner og det andre hadde bare sluttpinnen samt tre vinkler.
Da jeg kom fram til sporstart så jeg til skrekk og gru at det satt ei katte akkurat der sporet startet. Katta sprang avgårde, men selvsagt akkurat der jeg hadde gått opp sporet. De første metrene gikk veldig bra, men det er vel heller tvilsomt at det var min lukt hun fulgte etter....
Deretter vimset hun en stund ("æh, hvor ble det av kattelukta? ooh, her luktet det bolleembalasje! det er mye kulere enn sporene til Ingvild!"), før hun hadde et godt parti hvor hun fant to pinner og ellers gikk veldig fint. Slutten ble vanskelig, der lå det nemlig en tom potetgullpose, men potetgullposer er jo egentlig aldri helt tomme - det er alltid noen smuler, eller i alle fall litt fett kanskje? Det ble i alle fall veldig viktig å undersøke den, og da var det ikke fullt så viktig å skulle fullføre sporet, gitt.

Det andre sporet startet også veldig bra, men her var det faktisk ikke på grunn av at ei katte hadde gått der før - her visste Tinka hva hun holdt på med. Så begynte hun å vimse igjen. Søppel er viktig, og det slutter nok aldri å bli det.... Jeg måtte hjelpe henne med den første vinkelen, men så suste hun avgårde igjen - over en gangsti, opp en bakke, flott vinkel og bortover langs et fortau. Da jeg gikk opp sporet og hadde kommet så langt kom jeg på at jeg ikke hadde med meg sluttpinne og lagde i stedet en provisorisk en fra en bjørkegren. Bladene, som jeg hadde prøvd å kaste så langt bort som mulig, måtte undersøkes litt før hun kunne gå videre... Mot slutten ble det en del tull igjen, søppel som vanlig (jeg skjemmes av hvor mye nabolaget mitt forsøpler!), men hun kom seg til slutt inn på sporet igjen og fant bjørkepinnen.

Så, hva lærte vi av dagens sporgåing?
1. Søppel er svært vanskelig og svært forstyrrende.
2. Det samme er katter.
3. Jeg må legge korte spor i sånne områder...
4. ... og mange pinner, så hun kan holde opp motivasjonen og få belønning for å faktisk holde seg på sporet.
5. Jeg må slutte å merke sporene mine, for jeg glemmer å ta ned merkene, og det er ikke nødvendig, for jeg husker alltid hvor jeg går uansett.
6. Tinka er flink til å gå gresspor så lenge det ikke er masse søppel på bakken.
7. Jeg bør kanskje finne meg et annet gressområde å trene i også.

Ingvild.

I helga var vi på hyttetur på Oppdal. På lørdag var det skikkelig fint vær, og vi dro avgårde på tur i et morsomt terreng - det var nesten som å være på Island!
Tinka var i litt merkelig humør, litt fjern på en måte. Hun fikk gå løs hele turen (ca tre timer) allikevel, da, men gikk og vimset nesten hele tiden.

På søndag fikk hun gå fire spor - to korte (50 og 100 meter) med tre pinner og 3-4 vinkler i begge sporene. Så fikk hun gå et som var ca 150 meter, tre pinner og tre vinkler som hadde ligget i omtrent et kvarter. Til slutt fikk hun prøve seg på et spor som var ca en time gammelt, 200 meter, 4-5 vinkler og 5 pinner. De tre første sporene var ikkeno problem, Tinka bare går spor hun, finner pinner og sånt. På det siste begynte hun å søke av seg selv (flink bikkje), men hun tullet litt et par ganger underveis (ååh, så spennende det er med lemenlort!). Jeg lot henne arbeide aleine og hun løste det fint av seg selv når hun fikk summet seg litt. En av pinnene jeg hadde lagt ut markerte hun så lite på at jeg valgte å ikke belønne det men bare plukket opp pinnen da jeg gikk forbi, men i tillegg så markerte Tinka på en pinne som jeg ikke hadde lagt ut, og det var jo desto mer interessant! Jeg la merke til den pinnen da jeg la ut sporet, den var jo tross alt identisk med pinnene jeg selv dreiv å la ut, men hun valgte altså å markere på den, hun.

Sånn for å skryte ordentlig av henne (det må jeg jo!) så må jeg innrømme at jeg er litt stolt av hvor fint hun løser det å gå spor... Jeg henger ikke opp merker når jeg går, husker hvor sporstart er og sånn omtrent hvor jeg har gått hen, men egentlig trenger jeg ikke å huske mer enn sporstart, for Tinka går jo bare på auto hun. Nå har jeg lyst til å trene litt i andre omgivelser også - områder hvor det har gått mer folk, samtidig som jeg vil passe på å øke tida sporet har ligget.

Bilder fra lørdagens tur kommer seinere, når kameraet har kommet hjem også...

Ingvild.

Etter månedsvis med regn (det vil si nesten hele september og ganske mye i august) dukket sola endelig opp, og det kriblet i fingrene mine etter å ta med Tinka og speilrefleksen ut på tur. Først tok jeg noen bilder ut på åkeren:













Deretter ruslet vi videre til en liten skog, hvor jeg først la ut et spor på ca hundre meter bare. Tinka stod igjen i et tre (og kryss i taket - hun holdt kjeft!), og da jeg kom tilbake gikk vi et lite stykke videre. Sporet fikk ligge i ca tjue minutter mens jeg tok litt bilder og trente på å gå fot med Tinka.






Da vi kom tilbake til sporstart lot jeg henne gjøre det som falt henne inn. Sporet var såpass godt planlagt at jeg verken hadde sele, sporline, pinner eller merkebånd - det er da man er glad for at man har såpass til hukommelse at man husker sånn omtrent hvor sporet går hen. Ikke at det egentlig ble noe problem, da... Tinka begynte å søke fem meter fra sporstart og gikk bestemt gjennom hele sporet (tre vinkler, over en sti, flere terrengskifter). Hun måtte trenge seg under noen store greiner som jeg hadde forventet at hun skulle klatre over, men neida, man må jo holde nesa så nærme bakken som mulig!

Jeg blir virkelig fascinert av den hunden... Jeg burde begynt å gå spor for lenge siden, her har vi virkelig trening som ikke byr på problemer for oss.

Til slutt et par bilder til som viser det fine lyset i skauen:





Ingvild.