« Skal man ikke trene en fire år gammel hund? | HomePage | Fjelltur, spor og sånt. »
27.09.2007
Endelig høst!
Etter månedsvis med regn (det vil si nesten hele september og ganske mye i august) dukket sola endelig opp, og det kriblet i fingrene mine etter å ta med Tinka og speilrefleksen ut på tur. Først tok jeg noen bilder ut på åkeren:
Deretter ruslet vi videre til en liten skog, hvor jeg først la ut et spor på ca hundre meter bare. Tinka stod igjen i et tre (og kryss i taket - hun holdt kjeft!), og da jeg kom tilbake gikk vi et lite stykke videre. Sporet fikk ligge i ca tjue minutter mens jeg tok litt bilder og trente på å gå fot med Tinka.
Da vi kom tilbake til sporstart lot jeg henne gjøre det som falt henne inn. Sporet var såpass godt planlagt at jeg verken hadde sele, sporline, pinner eller merkebånd - det er da man er glad for at man har såpass til hukommelse at man husker sånn omtrent hvor sporet går hen. Ikke at det egentlig ble noe problem, da... Tinka begynte å søke fem meter fra sporstart og gikk bestemt gjennom hele sporet (tre vinkler, over en sti, flere terrengskifter). Hun måtte trenge seg under noen store greiner som jeg hadde forventet at hun skulle klatre over, men neida, man må jo holde nesa så nærme bakken som mulig!
Jeg blir virkelig fascinert av den hunden... Jeg burde begynt å gå spor for lenge siden, her har vi virkelig trening som ikke byr på problemer for oss.
Til slutt et par bilder til som viser det fine lyset i skauen:
Ingvild.
19:48 Posted in Foto , Spor , Tur | Permalink | Comments (0) | Email this